Sårbar

 

Dette er ikke akkurat en nyhet, men det kan være en god påminnelse.

I vår kultur så er det oftest mest passende om en åndelig lærer er helt åpen om sine svakheter og mangler, og er helt menneskelig.

Det gjør det vanskeligere for elevene å bli blindt fanget opp i urealistiske forventninger.

Det gjør det lettere for elevene å få et mer realistisk bilde av oppvåkning, og se at det dreier seg svært mye om modning.

Det gjør det lettere for elevene å se i seg selv det de ser i læreren.

Læreren blir et godt forbilde for å være helt naken og ærlig om sine svakheter, først og fremst ovenfor en selv, men også ovenfor andre når det er passende.

Og læreren blir et godt forbilde når det gjelder hvordan en forholder seg til slike svakheter, ikke bare ærlighet rundt det, men hvordan en kan åpne for modning i de områdene.

Idet jeg skriver dette, så merker jeg at ordene ”åndelig”, ”lærer” og ”elev” ikke føles helt riktig. Det blir altfor formelt og rart. I Tibetansk Buddisme snakker de om ”åndelig venn” som er litt bedre, men fortsatt ikke helt passende. Det er mer en veileder eller rådgiver. Og det dreier seg langt mer om modning som menneske, og å legge merke til hva vi allerede og egentlig er, enn ”åndelighet”. Åndelighet virker så lett fjernt og eksotisk, mens dette er langt mer jordnært og vanlig.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.