Dette er min mors oversikt over hennes liv som hun skrev til meg for noen år siden. Hun døde i august i fjor, og min far i april.
Litt om familiens liv og levnet på morssiden
Side 1 (I)
Per. Litt om familiens liv og levnet på morssiden.
Min mor, Leonora Leknesund, var født 15/3 1899 av foreldre: Bernt Kverhellen, f. 4/9-1870 og Karine Kverhellen, f. 18/8-1870. Begge disse oldeforeldrene dine var født akkurat 100 år før deg. (Fire generasjoner).
Min morfar var underoffiser (Garden), lærer, ordfører i mange år, og vigselmann. Han nøt stor anseelse og respekt og var både myndig og verdig, og var en foregangsmann og flink til alt. Blant annet stemte han for republikk i 1905.
Noen av de andre beboerne var nok litt irritert på han, for han ville nok gjerne bestemme ting for andre også. Han var svært flink til å skrive, både dikt og prosa, og han hadde en masse bøker. I dem satt jeg nedsunket da jeg var på besøk, mens de andre barna var ute og lekte.
Min mormor, Karine, var et elskelig menneske, snill, hyggelig og vennlig og full av fantespek. Vi barna syntes det var svært moro å være sammen med henne, og vi var svært glade i henne. Hun var flink med håndarbeide og var en ypperlig kokk. De hadde mange barn, 9 i alt, en liten gård med en del dyr, så hun hadde mye å gjøre, for morfar var mye ute og reiste i embeds medfør. Åtte av barna levde opp, en døde da han var 9 mndr. gml. Antagelig var det krybbedød, og ett barn lå så galt at morfar måtte velge mellom mor og barn.
Min far, Harald Karlsen Leknesund, var født 2/06-1901 av foreldre: Karl Henriksen Leknesund, f. 1872 og Johanna Klausdatter Leknesund, f. 1873.
Min farfar, Karl, var ca. 5 år i U.S.A. i sin ungdom, da alle søsknene, unntatt en bror, reiste over. Hans mor dro også over litt senere med to av døtrene.
Side 2 (II)
Min farfar var bl.a. gullgraver, hadde arbeide på farm og var med å bygge South Pacific-banen tvers over landet. (Bjørg vet en god del om dette.)
Men han kunne ikke glemme Johanna, så han kom hjem og tok over gården, Leknesund og giftet seg med henne. Han var også svært ansett og respektert, en hedersmann, han også. Gården ble drevet på skikkelig vis, og han var kirketjener i Hersvik kirke i svært mange år, helt til han ble skikkelig gammel. De hadde også mange barn, ti som levde opp. Annfinn, som jeg heter etter, var en kjekk gutt, men døde av giktfeber da han var 15-16 år, og et tvillingpar var dødfødte.
Farfar var en vakker mann, og farmor var en jern og flott kvinne. Hun arbeidet rolig og sindig og fikk utrettet mye, men hun var litt fjern for oss barnebarna. Vi hadde mye mer kontakt med farfar, som vi var glade i. Han var bestandig snill mot oss. Han var også en sindig og traust kar.
Mor ble svært dårlig av spanskesyken i 1918. Hun ble svært dårlig, fikk pleuritt og lå til sengs ett års tid. Hun fikk svak helse av dette, men var utholdende til å arbeide og flink til alt hun tok seg til. Hun vevde en del, også billedvev, spant, kardet og strikket og sydde klær. Hun var også en dyktig fotograf og fremkalte bildene selv i sin ungdom. Det var svært sjelden at noen gjorde den gangen.
Hun gikk på Framnes ungdomsskole i Hardanger og gikk et år i Brukke i Sogn og lærte plantefarging og billedvev. Hun arbeidet som lærerinne i Leknesund før hun giftet seg med far. Hun var eldst og skulle senere overta gården, som var på 30 mål innmark og hadde en vidstrakt utmark og noen holmer.
Alle kom til mor når de skulle ha hjelp til noe, hva det nå enn var. Var det noen som hadde flis i fingeren eller rusk på øyet, så ordnet hun alltid opp.
Side 3 (III)
Hun lignet svært på sin far, både av utseende og ellers på alle måter, – alt hun gjorde, ble vellykket. I Leknesund ble hun en slags selvbestaltet “doktor”.
Min far var møbelsnekker og bygningssnekker. I sin ungdom var han sløydlærer for voksne elever. Han laget virkelig flotte møbler, og han satte opp fine, solide hus for folk. Det var skikkelig utført arbeide, – alt han gjorde, var forseggjort. Han bygde også hus til oss i Leknesund (ca. 1936), men jeg var født i mors barndomshjem på Nautøy. Bjørg er født hjemme hos oss på Haugland. Det kan jeg huske, enda jeg ikke var to år. Jeg måtte være hos farmor hele dagen, og jeg husker hun hadde en brun kjole på seg med små, rosa blomster i tøyet. Jeg lengtet voldsomt hjem, enda det bare var en dag!
Da vi overtok gården, – det måtte være før slutten av krigen, fikk ikke far mye tid til snekker- og bygningsarbeide. Men jeg husker han var på oppdrag utenom omnene. Hver vinter var han på sildefiske, og de årene var det mye, fin sild.
Far var med i kommunestyre, herredstyre het det da, og han var også en ansett og respektert mann, flott og traust å se på, ganske kraftig i voksen alder.
Jeg ble altså født 13/11-34 på Nautøy, – en tirsdag formiddag kl 1130. Vi bodde på Nautøy noen år i et hus som far bygde, men som Tante Solveig og mannen overtok. Senere bodde vi i Leknesund, og da vi overtok gården ble det alt for mye å gjøre, særlig ble det tungt for oss barna. Alt var tungdrevet, – vi ble klystet med langor og stuttor, rakte, husjet og satte såter osv. Vi dyrket korn, poteter og grønnsaker og stelte dyrene. Vi hadde kuer, kviger, okse, kalver, hest, gris, høner og en god del sauer. Det var jo moro med dyrene, og vi hadde også hund og katt, – men særlig i onnene slet vi felt og det ble lange dager. Det var så vidt vi fikk tid til en svømmetur før…
Side 4 (IV)
…middag, som vi spiste kl. 1200 om formiddagen. Så hvilte far og mor en times tid, mens vi barna vasket opp. Etter en kopp kaffe var det på’n igjen. Om sommeren sto vi opp ved 6-tiden om morgenen, men vi var vel da i seng ved 1/2 ellevetiden om kvelden. Utmarka var som sagt svært vidstrakt, og der kunne vi gå i timesvis før vi fant kuene, så vi kunne melke dem, morgen og kveld. Senere fant mor ut at vi kunne ha dem i Ramsholmen, som ligger bak øya som lager sundet vårt. Dit var det et kvarters tid til 20 min. å ro hver vei, så vi sparte mye tid. I godvær var det en fin rotur, men jeg var redd når det blåste mye, så jeg var ikke sær glad for det. But jeg tror søstrene mine likte det godt.
Om søndagene hadde vi noe fri, så da gikk vi på skøyter om vinteren og slo ball og slikt om vår og høst. Vi hadde mye moro sammen med de andre barna, som vi jo ble ungdommer sammen med. Vi hadde noen fine juletrefester og basarer som jeg minnes med glede.
Høsten 1948 ble jeg konfirmert, før jeg fylte 14 år. Etterpå var jeg husjelp hos noen slektninger på Færøy, en øy et stykke fra Leknesund. De hadde gård og holdt dessuten på å bygge nytt hus, så det var mye arbeidsfolk i kosten. Senere var jeg hos broren, som hadde kone og fire barn, men der var det ordnede arbeidsforhold, så der likte jeg meg godt. Høsten etter arbeidet jeg på Askelund Ungdomsskole i Balestrand i Sogn ett år, og året etter begynte jeg på teoretisk linje der med eksamener i alle fag. På båten innover traff jeg Anny, som da het Hanssen, og vi to bodde sammen der på internatet. Siden har vi holdt sammen, så det gamle, gode vennskapet…
Side 5 (V)
…har holdt i alle disse årene, – og stadig utviklet seg. På våren tok vi vårkurset, med husstell, søm og bokføring. I hele denne tiden, i Balestrand, var vi på mange fine fellesturer rundt i Sogn og Hardanger og Sunnfjord. Det er vakkert der inne midt i Sognefjorden, og et flott landskap for turer til fjells og til sjøs.
Anny og jeg gikk på en spesiell linje der for dem som hadde tenkt å bli sykepleier, og vi lærte en del grunnleggende ting.
På sommeren 1953 dro jeg til Oslo og begynte på Vøyenvollen Pleiehjem i Stockflethsgt. for å tjene penger og få praksis til sykepleien. Der likte jeg meg også godt. Jeg var med på svært mye av det som hendte i Oslo på den tiden. Vi var vel nesten overalt (alle som arbeidet der var innflyttere og nysgjerrige på den for oss så store byen). Var V. var bl. a. på Marienlyst, i Rådhuset, på Ekeberg og i Holmenkollen på hopprenn. Vi gikk hele veien fra Sagene og dit, – opp og ned. Jeg husker vi defilerte forbi kronprinsesse Märthas båre i Slottskapellet. Der var vi på gudstjeneste også. Vi var på Jordal Amfi i 1953 da Sonja Henie var der med sitt da så fantastiske isshow, og vi var også på Kirkvaags berømte radioshow det på Jordal om sommeren. Jeg husker lille Grethe Kausland opptrådte der med “Min lille Teddybjørn”. Ellers var vi vel på alle badestrendene i Oslo, men vi likte oss aller best på Ingierstrand. I den tiden gikk det både båt og buss fra Oslo og dit ut. Den gangen var det et flott sted og godt vedlikeholdt. (Nå skal det fikses opp der ute, og båten går igjen.) Vi siden av dette gikk vi på danseskole og gikk en del i bygdelagene om lørdagene og danset.
Side 6 (VI)
Så begynte vi da 30 jenter fra hele landet på Aker Sykepleierskole i august 1954. Der fikk jeg flere gode venninner, bl. andre Synnøve, Åsta, Marit, Martha og Jorunn, og der var det både alvor og moro. Det var travelt der, både på de såkalte lesekursene og på avdelingen. Jeg syntes nattevaktene var de verste, for jeg sov så dårlig om dagen. Men ellers likte jeg stedet, arbeidet og venninnene jeg fikk der. Vi gikk mye turer, spesielt i Nordmarka og Lillomarka og til Grefsenåsen. Det var det passe langt å gå når vi hadde fri om formiddagen og skulle på vakt ved 16-tiden.
Jeg ble bedt med venninner hjem, fordi jeg jo hadde så lang vei hjem. Jeg var mye med Åsta til hennes bror og søster i Oslo, – med Synnøve hjem til Halden, – med Jorunn til Porsgrunn og med Anne-Lise til Gjøje.
Jeg var også 3 mndr. som elev på Dikemark Sykehus ute i Asker, hvor der var sinnslidende.
Mens vi var der, var jeg med Bjørg fra Voss til på en flott påskeferie til Knutehytta på Meheia. Vi hadde ikke nok penger til mat, så vi kjøpte ertesuppe til middag så lange vi hadde penger. Heldigvis ble vi kjent med et par gutter som overlot oss en kasse med mat da de dro hjem et par dager før oss. Det reddet resten av ferien for oss, så vi slapp å sulte. Der på fjellet fikk jeg min første “solforbrenning”, – dvs. det var nok en allergisk reaksjon. Ansiktet var fryktelig opphovnet, og øyenlokkene var så oppsvulmet at jeg nesten ikke kunne se.
Tilbake på Aker S. etter sommerferien gikk livet videre, og i oktober 1956 (jeg tror det var den 21.) traff jeg Ola på dans i Vestlendingen. Vi likte hverandre svært godt, men det var bare vennskap i begynnelsen. Jeg hadde nettopp lagt en alvorlig forelskelse bak meg, og trengte tid til å komme over det. Men Ola og jeg var sammen så ofte vi på noen måte hadde tid.
Side 7 (VII)
Og utpå våren og sommeren 1957 ble det til mere enn vennskap, og vi fikk “fast følge”, som det het på den tiden. Vi var bl. a. på en fin telttur i Nordmarka, men vi frøs falt om nettene fordi vi hadde glemt soveposer. Men dagene var fine, med sol, blåbærplukking, fisking og bading i tjernet.
I aug. 1957 var jeg ferdig utdannet sykepleier med flott avslutning og utdeling av testamonier i Rådhuset i Oslo. Ola var ferdig utdannet arkitekt på samme tid. 28. febr. 1958 skiftet vi ringer på Olas hybel i Niels Juelsgt. 44 i Oslo. Etterpå gikk vi på restaurant Bagatelle like i nærheten og spiste hver sin biff med et glass rødvin til, og til slutt en kopp kaffe. Hele kalaset kom på under 30,- kr for oss begge, husker jeg. (Vi har regningen i et fotoalbum.)
Sommeren 1958 dro vi på rundtur på Vestlandet, og Ola fikk se den flotte naturen, helse på min mor og søstre og andre slektninger. Etter rundturen dro vi til hytta i Rendalen hvor vi tilbrakte resten av ferien. Svigerfar likte ikke mye at vi var der alene.
Vi giftet oss den 25. juli 1959 i Gamle Aker kirke i Oslo. Det var en svært varm dag med +35°C i skyggen. Kirketjeneren var dævhalt og presten var liten og sterkt astmatisk, men vi ble gift. Vi betalte hele bryllupet selv, så bare den nærmeste familie og noen få gode venner var tilstede, i alt 19 personer. Festen var på Frognerseteren hovedrestaurant og det var en skikkelig fin bryllupsfest. Etterpå dro vi til Rendalen på “honeymoon”. Det varme, fine været varte hele sommeren, så vi hadde det flott med fisking, bading, turgåing og multeplukking.
Sommeren etter, i 1960, var vi på tur til Berlin og deretter på hytta. Jeg var da gravid med Jon, og om høsten flyttet vi fra søsterblokkene på Aker S. til Huitfeldtsgt. 11, til en gammel leilighet som vi pusset opp.
Side 8 (VIII)
Jon ble født 6. mars 1961 (en mandag) kl. 1835 på Betanien Sykehus i Oslo, – den eneste fødeplassen som var å oppdrive i Oslo den dagen. I januar 1962 flyttet vi til Ski, til et gammelt hus vi hadde kjøpt i det som da het Krakstadveien 33C. Vi var glade vi kom bort fra Huitfeldtsgt. i Oslo, siden de som bodde over oss, hadde dundrende fester til langt på morgenen nesten hver eneste natt.
Det gikk et par år før jeg begynte å like meg her i Ski, for vi kjente så å si ingen her, bare Risengs. Men etterhvert ble jeg med på litt av hvert og fikk mange gode venner her.
Det året da Per ble født, hendte det mye fint, for da kjøpte vi også huset her, som da var bare noen få år gammelt. Vi fikk et mye bedre liv, for det gamle huset var trekkfullt og svært tungvint.
Du ble født på Rikshospitalet i Oslo fredag …. kl. 1525. Det var på vidt du ikke ble født på gangen, for de holdt på å gjøre rent på badet, så vi kom ikke til. Men selve fødselen gikk svært fort og greit, og du pustet og gråt med det samme, – en riktig kjekk, frinn, liten gutt. Du var 50 cm lang og veide 3880 g. Da du var et par mndr. gammel flyttet vi hit til Oppegårdvn. 8B, den 11. april 1970.
Du var snill og blid bestandig, men fryktelig vill og rampete, med lopper i blodet. Da du var 8 mndr. gammel, løp du avsted med meg etter. Jeg var redd du skulle skade deg når du falt. Det var naturligvis alt for tidlig til å både gå og løpe, men ingenting kunne stoppe deg.
Bortsett fra at du var mye syk, hadde du en fin og trygg barndom. Når du var syk, måtte jeg lese den ene boken for deg etter den andre, slik at jeg til slutt mistet stemmen.
Side 9 (IX)
Jon og Morten var nok ofte ganske lei deg, for du hadde fått for deg at du skulle være med på alt de hadde fore. Da var det ikke lett å være foreldre, for vi forstå godt at de to guttene ville være alene av og til. Men du var svært viljesterk og hadde ikke noen forståelse av at det gikk an å gi seg. Så skikkelig bråk ble det nok av og til.
Jeg begynte på Ski Videregr. skole mens du var liten, og tok eks. art. etter noen år. Jeg hadde alltid savnet den skolen, men den nærmeste skolen i min ungdom var i Sogndal i Sogn, så det ble alt for dyrt da. Samtidig arbeidet jeg ca. 10 år på Legevakten for Oppegård og Ski, og jeg arbeidet også på Olas kontor. De første årene arbeidet jeg på kontoret i Oslo, men de senere årene har jeg sittet med arbeidet hjemme.
Ellers har jeg holdt på med billedvev i mange år, noe som har gitt meg mye glede. Jeg har også gått på Monicaskolen på Grorud i 2 år og vevd flatvev. Jeg har også gått på patchwork-kurs, og er nå med i en billedvevring – en patchworkring og vi har også en bokklubb. Der tar vi for oss forskjellige forfattere etter hvert, leser og diskuterer. Jeg har også vært med i en syklubb i snart 25 år, men der blir det mest småprat.
Jeg tok form og farge bl. a. på Ski Videregående, og der laget vi en del sølvsmykker og en del batikk-bilder. Litt fargelære og tegning var vi også borti. Porselensmaling var til stor glede i flere år, men er nå lagt “på hylla”, – og jeg har også vært borte i rosemaling og andre ting. Det varierer litt.
Akkurat nå har far og jeg begynt på danseskole igjen, og det har vi mye glede av.
Dette var et slags resymé over livet mitt, – noe du kan lese gjennom i ledige stunder.
Hilsen mor.
A Little About the Family’s Life and History on the Maternal Side
Page 1 (I)
Per. A little about the family’s life and history on the maternal side.
My mother, Leonora Leknesund, was born March 15, 1899, to parents: Bernt Kverhellen, b. Sept. 4, 1870, and Karine Kverhellen, b. Aug. 18, 1870. Both of these great-grandparents of yours were born exactly 100 years before you. (Four generations).
My maternal grandfather was a non-commissioned officer (the Royal Guard), a teacher, mayor for many years, and a marriage officiant. He was held in high esteem and respect, was both authoritative and dignified, a pioneer, and skilled at everything. Among other things, he voted for a republic in 1905.
Some of the other residents were probably a bit annoyed with him, because he often wanted to make decisions for others as well. He was very good at writing, both poetry and prose, and he owned a lot of books. I sat immersed in them when I was visiting, while the other children were outside playing.
My maternal grandmother, Karine, was a lovely person—kind, pleasant, friendly, and full of playful mischief. We children thought it was great fun to be with her, and we loved her very much. She was skilled at needlework and was an excellent cook. They had many children, 9 in total, and a small farm with several animals, so she had a lot to do, as grandfather traveled a lot on official business. Eight of the children survived to adulthood; one died when he was 9 months old. It was likely SIDS (cot death), and one child was positioned so badly in labor that grandfather had to choose between mother and child.
My father, Harald Karlsen Leknesund, was born June 2, 1901, to parents: Karl Henriksen Leknesund, b. 1872, and Johanna Klausdatter Leknesund, b. 1873.
My paternal grandfather, Karl, spent about 5 years in the U.S. in his youth, when all his siblings except one brother moved over. His mother also went over a bit later with two of the daughters.
Page 2 (II)
My paternal grandfather was, among other things, a gold prospector, worked on a farm, and helped build the South Pacific Railway across the country. (Bjørg knows quite a bit about this.)
But he couldn’t forget Johanna, so he came home, took over the farm in Leknesund, and married her. He was also highly regarded and respected—an honorable man, he too. The farm was run properly, and he served as sexton at Hersvik Church for many years, until he became quite old. They also had many children—ten who survived to adulthood. Annfinn, whom I am named after, was a handsome boy, but died of rheumatic fever when he was 15–16 years old, and a pair of twins were stillborn.
Grandfather was a handsome man, and grandmother was a tough and magnificent woman. She worked calmly and steadily, accomplishing a great deal, but she felt a bit distant to us grandchildren. We had much more contact with grandfather, whom we loved dearly. He was always kind to us—a calm and dependable guy.
Mother became very ill from the Spanish flu in 1918. She was terribly sick, developed pleurisy, and was bedridden for about a year. This left her with weak health, but she was persistent in her work and skilled at everything she took on. She did a lot of weaving, including tapestries, spun wool, carded, knitted, and sewed clothes. She was also a talented photographer and developed the photos herself in her youth. That was very rare for anyone to do back then.
She attended Framnes Folk High School in Hardanger and spent a year in Brukke in Sogn learning botanical dyeing and tapestry weaving. She worked as a schoolteacher in Leknesund before marrying father. She was the eldest and was later to take over the farm, which had 30 decares ($3\text{ hectares}$) of cultivated land, an extensive outlying property, and a few islets.
Everyone came to mother when they needed help with anything, whatever it might be. If someone had a splinter in their finger or dust in their eye, she always sorted it out.
Page 3 (III)
She closely resembled her father, both in appearance and in every other way—everything she did turned out well. In Leknesund, she became a kind of self-appointed “doctor.”
My father was a cabinetmaker and carpenter. In his youth, he was a woodwork teacher for adult students. He made truly beautiful furniture, and he built fine, solid houses for people. It was proper craftsmanship—everything he did was meticulously executed. He also built a house for us in Leknesund (around 1936), but I was born at mother’s childhood home on Nautøy. Bjørg was born at our home in Haugland. I can remember that, even though I wasn’t even two years old yet. I had to stay at grandmother’s all day, and I remember she wore a brown dress with small, pink flowers on the fabric. I missed home terribly, even though it was only for one day!
When we took over the farm—it must have been before the end of the war—father didn’t get much time for carpentry and construction work. But I remember he took on jobs outside of the farming seasons. Every winter he went herring fishing, and during those years, there was plenty of fine herring.
Father was on the municipal council (herredsstyre, as it was called back then), and he was also a respected and esteemed man—handsome and sturdy to look at, quite stocky in his adult years.
So, I was born on Nov. 13, 1934, on Nautøy—a Tuesday morning at 11:30 AM. We lived on Nautøy for a few years in a house father built, which Aunt Solveig and her husband later took over. Later we lived in Leknesund, and when we took over the farm, it became way too much work, especially burdensome for us children. Everything was hard work—we were put to work with scythes ($langor$ and $stuttor$), raked, bundled, and made haystacks, etc. We grew grain, potatoes, and vegetables, and tended to the animals. We had cows, heifers, a bull, calves, a horse, a pig, chickens, and quite a few sheep. The animals were fun, of course, and we also had a dog and a cat—but especially during the harvesting seasons, we worked tirelessly and the days were long. We barely had time for a swim before…
Page 4 (IV)
…dinner, which we ate at 12:00 PM. Then father and mother rested for about an hour, while we children did the dishes. After a cup of coffee, it was back at it again. In the summer, we got up around 6:00 AM, but we didn’t get to bed until around 10:30 PM. As mentioned, the outlying land was very vast, and we could walk there for hours before finding the cows to milk them, morning and evening. Later, mother figured out that we could keep them on Ramsholmen, which lies behind the island forming our strait. Rowing there took 15 to 20 minutes each way, saving us a lot of time. In good weather, it was a nice boat ride, but I was scared when it was very windy, so I wasn’t overly fond of it. But I think my sisters enjoyed it.
On Sundays, we had some free time, so we went ice skating in the winter and played rounders (slo ball) and such in spring and autumn. We had a lot of fun together with the other children, whom we grew into teenagers alongside. We had some wonderful Christmas tree parties and bazaars that I look back on with joy.
In the autumn of 1948, I was confirmed, before turning 14. Afterward, I worked as a maid/house help for some relatives on Færøy, an island a short distance from Leknesund. They had a farm and were also building a new house, so there were many workers to feed. Later, I stayed with the brother, who had a wife and four children; work conditions there were orderly, so I enjoyed my time there. The following autumn, I worked at Askelund Youth School in Balestrand in Sogn for a year, and the year after that, I started the academic track there, taking exams in all subjects. On the boat trip inward, I met Anny, whose last name was Hanssen at the time, and the two of us lived together at the boarding school. Since then, we have stayed together, so that good old friendship…
Page 5 (V)
…has lasted all these years—and continually developed. In the spring, we took the spring course, covering home economics, sewing, and bookkeeping. During this entire period in Balestrand, we went on many wonderful group trips around Sogn, Hardanger, and Sunnfjord. It is beautiful in the heart of the Sognefjord, a fantastic landscape for trips to the mountains and out to sea.
Anny and I were on a special track there for those planning to become nurses, and we learned several fundamental things.
In the summer of 1953, I went to Oslo and started working at Vøyenvollen Nursing Home on Stockfleths gate to earn money and gain practical experience for nursing school. I liked it very much there too. I took part in a lot of what was happening in Oslo at the time. We were almost everywhere (everyone working there had moved to the city from elsewhere and was curious about what was to us a massive city). Among other things, we visited Marienlyst, City Hall, Ekeberg, and Holmenkollen for the ski jumping competition. We walked the entire way from Sagene to there—up and down. I remember filing past Crown Princess Märtha’s catafalque in the Royal Chapel. We attended a church service there as well. We went to Jordal Amfi in 1953 when Sonja Henie performed her then-fantastic ice show, and we were also at Kirkvaag’s famous radio show at Jordal that summer. I remember little Grethe Kausland performing there with “Min lille Teddybjørn” (My Little Teddy Bear). Otherwise, we went to nearly all the beaches in Oslo, but we liked Ingierstrand best of all. Back then, both boats and buses ran from Oslo to there. It was a lovely, well-maintained place at the time. (Now they are fixing it up out there, and the boat is running again.) Alongside this, we attended dance school and often went to the local community halls (bygdelagene) on Saturdays to dance.
Page 6 (VI)
Then in August 1954, 30 of us girls from across the country started at Aker Nursing School. There I made several good female friends, including Synnøve, Åsta, Marit, Martha, and Jorunn; it was a mix of seriousness and fun. It was busy there, both during the study modules and on the ward. I thought night shifts were the worst because I slept so poorly during the day. But otherwise, I liked the place, the work, and the friends I made there. We took many walks, especially in Nordmarka, Lillomarka, and up to Grefsenåsen. That was a suitable distance to walk when we had the morning off and were due on shift around 4:00 PM.
I was invited home with friends since I had such a long way to travel home. I spent a lot of time with Åsta visiting her brother and sister in Oslo, went home with Synnøve to Halden, with Jorunn to Porsgrunn, and with Anne-Lise to Gjøje.
I also spent 3 months as a student at Dikemark Hospital out in Asker, working with the mentally ill.
While we were there, Bjørg from Voss and I went on a wonderful Easter holiday to Knutehytta on Meheia. We didn’t have enough money for food, so we bought pea soup for dinner for as long as our money lasted. Fortunately, we met a couple of guys who handed over a crate of food when they headed home a couple of days before us. That saved the rest of our holiday so we didn’t starve. Up there in the mountains, I got my first “sunburn”—though it was likely an allergic reaction. My face was terribly swollen, and my eyelids were so puffy I could barely see.
Back at Aker Nursing School after the summer break, life went on, and in October 1956 (I think it was the 21st), I met Ola at a dance at Vestlendingen. We liked each other very much, but it was just friendship at first. I had recently put a serious heartbreak behind me and needed time to get over it. But Ola and I spent time together as often as we could manage.
Page 7 (VII)
By the spring and summer of 1957, it grew into more than friendship, and we became an “official couple,” as it was called back then. Among other things, we went on a lovely camping trip in Nordmarka, but we froze terribly at night because we had forgotten sleeping bags. But the days were wonderful, filled with sunshine, picking blueberries, fishing, and swimming in the lake.
In August 1957, I completed my nursing degree with a grand graduation ceremony and the presentation of diplomas at Oslo City Hall. Ola finished his architecture degree at the exact same time. On February 28, 1958, we exchanged rings in Ola’s bedsit at Niels Juels gate 44 in Oslo. Afterward, we went to Restaurant Bagatelle nearby and ate a steak each with a glass of red wine, followed by a cup of coffee. The whole celebration cost under 30 NOK for both of us, I remember. (We have the receipt in a photo album.)
In the summer of 1958, we took a road trip through Western Norway, and Ola got to see the stunning nature, meet my mother, sisters, and other relatives. After the round trip, we went to the cabin in Rendalen, where we spent the rest of the holiday. My father-in-law didn’t much care for us being there alone.
We got married on July 25, 1959, at Gamle Aker Church in Oslo. It was an extremely hot day with +35°C in the shade. The sexton was stone deaf and the priest was small and severely asthmatic, but we got married. We paid for the entire wedding ourselves, so only the immediate family and a few good friends were present—19 people in total. The reception was at Frognerseteren Main Restaurant, and it was a really lovely wedding party. Afterward, we went to Rendalen for our honeymoon. The warm, beautiful weather lasted all summer, so we had a wonderful time fishing, swimming, hiking, and picking cloudberries.
The following summer, in 1960, we took a trip to Berlin and then stayed at the cabin. I was pregnant with Jon at the time, and in the autumn we moved out of the nurses’ quarters at Aker Hospital to Huitfeldts gate 11, into an old apartment that we renovated.
Page 8 (VIII)
Jon was born on March 6, 1961 (a Monday) at 6:35 PM at Betanien Hospital in Oslo—the only maternity bed to be found in Oslo that day. In January 1962, we moved to Ski, to an old house we had bought at what was then Krakstadveien 33C. We were glad to get away from Huitfeldts gate in Oslo, as the people living above us threw roaring parties until late into the morning almost every single night.
It took a couple of years before I began to like it here in Ski, as we hardly knew anyone here—only the Risengs. But gradually I got involved in various activities and made many good friends here.
The year Per was born, many wonderful things happened, because that was also when we bought the house here, which was only a few years old at the time. We got a much better life, as the old house was draughty and very inconvenient.
You were born at Rikshospitalet in Oslo on Friday [date omitted] at 3:25 PM. You were almost born in the hallway because they were cleaning the delivery room, so we couldn’t get in. But the birth itself went very quickly and smoothly, and you breathed and cried right away—a really handsome, healthy, plump little boy. You were $50\text{ cm}$ long and weighed $3,880\text{ g}$. When you were a couple of months old, we moved here to Oppegårdveien 8B, on April 11, 1970.
You were always kind and cheerful, but wildly energetic and full of mischief, with a restless spirit. When you were 8 months old, you ran off with me chasing after you. I was afraid you would hurt yourself when you fell. It was obviously far too early to both walk and run, but nothing could stop you.
Apart from being sick a lot, you had a nice, secure childhood. When you were sick, I had to read one book after another to you until I eventually lost my voice.
Page 9 (IX)
Jon and Morten were probably often quite tired of you, because you were set on taking part in everything they were doing. It wasn’t easy being parents then, as we understood well that the two older boys wanted to be alone at times. But you were very strong-willed and had no concept of giving up. So there was certainly plenty of real noise at times.
I started at Ski Upper Secondary School while you were little, and took my university admissions exam (eksamen artium) after a few years. I had always missed going to school, but the nearest school in my youth was in Sogndal in Sogn, so it would have been far too expensive back then. At the same time, I worked for about 10 years at the Emergency Clinic for Oppegård and Ski, and I also worked at Ola’s office. For the first few years, I worked at the office in Oslo, but in recent years I have done the work from home.
Otherwise, I have done tapestry weaving for many years, which has brought me a lot of joy. I also attended the Monica School in Grorud for 2 years doing flat weaving. I’ve taken a patchwork course as well and am now part of a tapestry group, a patchwork group, and we also have a book club. There, we cover different authors one by one, reading and discussing them. I’ve also been part of a sewing circle for almost 25 years, though that’s mostly light chit-chat.
I took art and design (form og farge) at Ski Upper Secondary, among other places, where we made some silver jewelry and batik artwork. We also dipped into color theory and drawing. Porcelain painting brought great joy for several years, but is now “put on the shelf”—and I’ve also tried my hand at Rosemaling (traditional Norwegian decorative painting) and other crafts. It varies a bit.
Right now, father and I have started dance school again, and we are enjoying it immensely.
This was a kind of summary of my life—something you can read through in your spare moments.
Love, Mother.