Man glemmer seg sjøl, man er bare.
– Lars Monsen: Mitt liv, s. 169 i uinbundet utgave
Lars Monsen beskriver en ganske vanlig opplevelse for mange. Vi glemmer oss selv. Vi bare er. Vi er fullstendig tilstede, fungerer bra og gjør det vi skal, er en i slags flytsone, og vi glemmer oss selv. Vi fungerer bra kanskje nettopp fordi vi glemmer oss selv.
Vi søker denne opplevelsen på ulike måter. Gjennom natur, fysisk trening, sport, dans, musikk, sex, meditasjon, yoga, fjellklatring, tegning og maling, og mer.
Vi ser at det meste har å gjøre med kroppen, og å ta oppmerksomheten ut av innholdet til tankene. Selv meditasjon er overraskende fysisk, og dreier seg å legge merke til tankene istedet for å gå (for mye) inn i det de forteller oss.
HVORFOR SØKER VI Å GLEMME OSS SELV?
Hvorfor søker vi denne opplevelsen?
Det er et par ulike grunner.
På den ene siden er det behagelig. Vi glemmer oss selv. Vi glemmer vårt liv og våre identiteter. Vi bare er. Vi er som en del av naturen og alt annet som er.
På den andre siden er dette det vi allerede er. Vi allerede er rom for verden som vi opplever den. Vi er den våkenheten som allerede er her, og som vi allerede kjenner svært godt. Vi er det som rommet dette mennesket og resten av verden. Vi er det våkne rommet alt dette skjer innen og som tar form som alt dette. Og alt lever sitt eget liv. Dette mennesket og resten av verden lever sitt eget liv.
Uten at vi kanskje gjenkjenner flytopplevelsen som dette, og uten at vi helt vet hvordan vi kan gjenskape det eller finne det mer permanent, så merker vi hva vi er. Vi kommer hjem. Vi oppdager at her hvor vi allerede er, er hjemmet vårt.
Vi glemmer oss selv som et spesielt individ med spesielle identiteter, ønsker, håp, og problemer. Og vi finner oss selv som det vi allerede er, som det våkne som rommer verden og dette mennesket.
Eller, ihvertfall, det våkne som rommer vår opplevelse av dette mennesket og resten av verden.
HVORDAN KAN VI FINNE DETTE PÅ EN MER FORUTSIGBAR MÅTE?
Vi kan sette oss selv i en situasjon hvor vi kan komme i flytsonen, men det er uforutsigbart og varer ofte ikke så lenge. Så hvordan kan vi finne dette på en mer forutsigbar måte?
Det dreier seg om å legge merke til det vi allerede er. Det som allerede er svært kjent for oss, men som vi kanskje overser, ikke ser på som så viktig, som er i bakgrunnen i vår opplevelse, og som vi kanskje ser på som ikke oss selv.
Og det er nettop det vi opplever i flytsonen: et våkent rom som vår opplevelse av dette mennesket og resten av verden skjer innen og som tar form av disse opplevelsene.
Når vi finner oss selv som dette, så merker vi at dette mennesket og resten av verden lever sitt eget liv. Ingenting innen var opplevelse – dette mennesket, resten av verden, den som gjør eller observerer – er det vi dypest sett er. Vi er dypest sett kapasitet for vår opplevelse av alt dette.
Det finnes metoder og pekepinner som kan hjelpe oss til å finne hva vi allerede er.
Grunnleggende meditasjon er å legge merke til og å tillate opplevelsene våre som de er, inkludert de sidene av oss som vil noe annet, og å se at alle våre opplevelser allerede er tillatt (siden de er her) og allerede er lagt merke til (siden de skjer innen bevisstheten). Vi legger merke til tankene istedet for å gå inn i de og de historiene de forteller oss. Dette hjelper oss til å finne oss selv som det som rommer alt, og som tar form av alle disse opplevelsene.
Vi kan også utforske hva vi er gjennom å følge pekepinner fra, for eksempel, Big Mind prosessen og Headless eksperimenter. Dette er ofte den mest direkte or raskeste veien til a få en smak av det, og finne det igjen når vi ønsker det eller husker på det.
Og vi kan utforske det gjennom Buddhistisk gransking av sanseområdene våre og hvordan de kombineres for å danne våre opplevelser, eller moderne varianter av dette som Living Inquiries.
DETTE ER BEGYNNELSEN
Selv om ryktene sier dette er vanskelig, er det ofte ikke så veldig vanskelig å oppdage hva vi er, særlig om vi bruker metoder som de jeg nevnte ovenfor, og om vi blir veiledet av en som er kjent med terrenget og som har erfaring og riktig lynne for å veilede andre på den måten.
Hovedprosessen er å finne ut av hvordan vi lever utifra fra dette. Om jeg finner meg selv som kapasitet for min verden, hva betyr det for hvordan jeg lever livet mitt og forholder meg til den situasjonen jeg finner meg i her og nå?
Når vi finner oss selv som kapasitet på denne maten, så oppdager vi også at verden – alt som er i vare sanser og tanker – skjer innen hva vi er og at det vi er tar form av alt dette, og at enhver adskillelse kommer kun fra vare mentale forestillinger. For oss er alt ett, og vi er den enheten. (Dette er en direkte og klar opplevelse og ikke bare en ide eller floskler.) Så hvordan lever vi fra dette? Hvordan forholder vi oss til livet og den situasjonen vi funnet oss i utifra enhet?
Dette er stort sett ikke bevisste tanker eller spørsmål, men det er underliggende spørsmål vi lever med og utforsker i hverdagen og livet vårt. Og om vi tar det alvorlig kan det føre til en dyp omgjøring av hvordan vi ser verden, hvordan vi lever i hverdagen, og hvordan vi er som menneske.
LITT OM ORDBRUK
Alt dette kalles ofte oppvåkning og, på engelsk, embodiment (vet ikke helt hva det kalles på norsk). Jeg bruker innimellom de ordene siden de er korte og greie og folk har en viss forståelse for hva det dreier seg om.
Men jeg liker helst å unngå de, siden vi alle har en del assosiasjoner som ikke er gunstige og som kan være misvisende.
Dette dreier seg om noe som er mye mer vanlig, nært, og hverdagslig enn det oppvåkning og lignende ord kan få det til å virke som.
